frostperler

En dag blir vi plutselig voksne.

Ute er det kjempekaldt, iskaldt, det blåser isvind og den blå termometer-streken har krøpet mange, mange centimeter nedover. Men heldigvis ikke så langt ned at det ikke er flere tall og ta av, heldivis har ikke den blå streken forsvunnet helt. Men kaldt, iskaldt, er det likefullt.

Jeg henter ham på butikken. Vi går lenge og ser etter en passende sytti-og-noe-bursdagsgave til morfar. Valget faller til slutt på reflekser, et harry refleksmagebånd og en armrefleks som kan strammes og justeres. Og kremtopper, fordi gamle folk liker kremtopper. Ikke det at jeg er stereotypisk eller noe, jeg bare tror det er slik. Og kamferdrops liker de også.

Etterpå kler vi oss ganske fint. Kjole og ullkåpe, skjorte og frakk. Når vi går, blåser vi nesten av veien. Men det er ikke så farlig. Jeg sier at det er heldigvis ikke så langt å gå, og han sier nei, men det er en kald vei å gå. Som om vi skal til en plass vi ikke har lyst til å dra til. Jeg blir litt snurt, men han ler og sier oi, det var ikke slik han mente det. Med pakken i den ene hånden, og den andre hånden godt gjemt i hans, godtar jeg unnskyldningen og vi skyndter oss videre.

Morfar hadde bursdag i går, men da var jeg på arbeid. Voksne folk arbeider nemlig. Og derfor drar vi på etterbursdag i dag. De blir overrasket og glad, mormor står på kjøkkenet og baker lefser. Jeg sier at hun må ikke stresse, vi bare setter oss ned og koser oss i peisvarmen. Men mormor blåser meg av og sier at det er ikke stress, og så koker morfar kaffe og de dekker på bløtkake og fat med lefser og smultinger. Så sitter vi der da. I sofaen til morfor og morfar, som jeg nesten aldri, aldri besøker, og drikker kaffe og spiser bløtkake, som jeg vanligvis bare spiser for å være høflig. Og drikker sterk, bitter kaffe. Jeg tenker på alle de ettermiddagene da jeg så vidt nådde ned til gulvet med beina, da jeg satt og døste trett i hjørnet av sofaen og ventet og ventet og ventet på at mamma ble ferdig å skravle og drikke kaffe, slik at vi kunne gå hjem. Men i nå, i kveld, er det fint å sitter her. Beina mine når fint ned til gulvet. Det er skikkelig fint, og jeg ler av morfars historie om den ene skien han fant i skogen når han var på jakt, som var av merke "Escape". Og historien om hvordan lynet danset blått over hempene på sekken hans, og som gjorde at det slo gnister av spyttet hans da han spyttet, en av de dagene da han gikk til skolen for over sekstifem år siden.

Hvor fort tida går. Vi drikker sterk kaffe, prater og ler. Vi har blitt voksne. Etterpå, ute, blåser det så kraftig at vi løper hele veien hjem.

(Jeg har registrert meg på bloggurat: http://bloggurat.net/minblogg/registrere/e73124ccba0a42358a545d8926d24b816bd53028 )

Ute er det vinter. Det er vinter og stille, det ble så innmari fort. Vinter og stille. Jeg er lei. Jeg er lei gammel inspirasjon, og skjønner at det er dags for noe nytt. Jeg skjønner også at det som er gammelt, må friskes opp.

- Er vi spesiell? spør jeg. Ikke er vi spesielle. Er jeg spesiell, og er du spesiell. Men vi. Er vi spesiell.

- Ja, svarer han. - Ja, vi er veldig spesiell.

Jeg blir stille etter det. Jeg må tenke på det. Hva er det som er spesielt? Jeg vet ikke lengre hva spesielt innebærer. Jeg husker at mitt aller første kyss var spesielt, i midten av en lakrissnor og ute snødde det. Det var spesielt å få hvite votter, og bli snurret rundt og kysset. Spesielt å kysse ham. Spesielt å få navnet mitt skrevet med ketchup på en pølse. Og vips, der var det fire spesielle hendelser, fire spesielle små romanser.

Men hva er spesielt med oss? Et og et halvt år, vi er ikke lengre nyforelska. Hvis jeg tenker meg om er det nok hundre ting med oss som er eller har vært spesielt. Men det er der det ligger. Jeg må tenke. Ja, og på tide er det også. Dette er vendepunktet.

Det skal ikke være stille og kaldt lengre. Jeg fyrer i ovnen og åpner øynene, selv om jeg er trøtt.

Vi danser salsa foran et stort speil, frem bak, låret ut, hofta etter, til sides, tilbake, og alt går i surr. Instruktøren slenger på hofta som om den skulle vært en rispose, boil in bag, og vi følger ham så godt vi kan. Jeg er ikke så flink. Jeg snur meg feil vei og finner meg ansikt mot ansikt med hele resten av gruppa, og innen jeg har knøvlet meg i riktig retning, går dansetrinnene fremmover igjen, og en-to-tre snurr!

Men vi danser salsa like fullt. Vi deles i par, og han holder meg i et fast grep mellom øynene og armene. Fører meg sikkert, og det går litt lettere. Han har smale øyne. Smale, gjennomtrengende, selvsikre. Han kan dette. Han vet han kan dette.

Og etterpå ligger vi på den svarte gulvmatta og gjør noe jeg kan, mens osten på lasagnen smelter i ovnen og spotify-stemmen reklamerer på svensk om trygg sex.

Villaveien fem. Han bor i en gul kjeller i Villaveien fem. Det eneste gule huset i den lille sidegaten, og han har en åpen, innebygd inngang, selv om det høres litt rart ut. Det er en sånn med tak og tre trappetrinn ned, og en bred murkant, eller grunnmurkant kanskje, hvor man kan sitte og lene seg mot treveggen. Det er en leilighet med lavt tak og steingulv i gangen. Stua og kjøkkenet er nesten i ett, med en åpen dørløsning. Det var ferdig møblert der da han og kompisen flyttet inn, men det var ikke så fint. Heldigvis har de meg. Det er fint der nå.

Jeg sitter på murkanten, eller grunnmuren kanskje, og venter. Dingler med beina og det drypper vått fra de beige støvlene. Jeg lener hodet mot veggen og er irritert. Tenker inni meg hva jeg skal si når han kommer. Mange, mange minutter for sent, og døra er for en gangs skyld, av en eller annen tullete grunn, låst.

Og så, omsider, hører jeg at det knaser i grusen. Fort. Hardt. Han løper. Og så kommer han til syne, han står under taket og drypper regnvann og smiler vått, og jeg reiser meg og kjenner at jeg ikke har noe å si likevel, selv om han er mange, mange minutter for sen.

Så jeg bemerker bare at han er våt.

- Jeg løp, sier han. - Og det regner.

Og så smiler jeg. Jeg smiler og kjenner at det suger i magen og synet av ham, måten han står på og måten han puster på, får det til å krible i hele kroppen min. Fort og forsiktig og pirrende, og jeg kjenner øynene hans når de saumfarer meg, føler smilet som sprer seg i ansiktet hans, og bare smiler og smiler som en dust, når han sier; - du ser jammen lur ut.

Og så lurer jeg meg hele veien bort til ham, smyger meg inn mellom armene og kysser bort regndråpene på leppene hans. Og etterpå låser han oss inn, og han har kjøpt sjokolade til meg siden jeg måtte vente, selv om det gjorde at jeg måtte vente enda noen minutter til, og da er det ingenting i hele verden som kunne vært bedre.

Jeg er forelsket.